Det moderne velferdssystemet fremstår som en konstruksjon av omsorg, stabilitet og solidaritet, men det er samtidig en struktur der sentrale deler av livet organiseres uten reell valgfrihet, der skole, helse og omsorg ikke formes gjennom individuelle valg, men gjennom politiske beslutninger som gjelder likt for alle, uavhengig av preferanser, behov og forskjeller som i enhver annen sammenheng ville vært avgjørende. Denne modellen opprettholdes ikke av seg selv, den bæres av en underliggende økonomi der verdiskaping fortsatt skjer gjennom desentraliserte beslutninger, gjennom mennesker som investerer, produserer og tilpasser seg kontinuerlig, ikke fordi de er instruert til det, men fordi de responderer på etterspørsel, på feil, på tap og på muligheter, og nettopp denne prosessen – der noen lykkes og andre mislykkes – er det som gradvis løfter velstandsnivået.

Utvikling er ikke et resultat av planlegging, men av seleksjon, der utallige forsøk filtreres gjennom valg, og det som fungerer overlever, ikke fordi det ble vedtatt, men fordi det ble valgt, og dette gjelder alt fra teknologi til tjenester, der forbedring ikke skjer i sprang bestemt ovenfra, men i små justeringer drevet frem av konkurranse og erfaring.

Når denne mekanismen fjernes fra sentrale samfunnsområder, oppstår en situasjon der forbedring ikke lenger er en nødvendighet, fordi finansieringen ikke avhenger av kvalitet, og der feil ikke får konsekvenser i form av bortvalg, men i stedet vedvarer, fordi brukeren ikke har et alternativ, og dette er grunnen til at kø, knapphet og treg utvikling ikke fremstår som midlertidige avvik, men som stabile trekk.

Det er ikke fordi menneskene i systemet mangler evner eller vilje, men fordi systemet mangler den tilbakemeldingsmekanismen som ellers driver forbedring, og uten denne mekanismen blir beslutninger nødvendigvis mer generelle, mindre presise og mindre tilpasset individuelle behov, noe som over tid gir en lavere samlet kvalitet enn det som ellers ville vært mulig.

Samtidig øker belastningen på den delen av økonomien som fortsatt er åpen, fordi finansieringen av de lukkede systemene krever stadig større ressurser, noe som igjen reduserer rommet for nye initiativer, investeringer og eksperimentering, og dermed svekkes selve grunnlaget for den verdiskapingen som hele modellen er avhengig av.

Det oppstår da en merkelig balanse, der systemet på den ene siden begrenser valgfrihet og innovasjon i store deler av samfunnet, og på den andre siden er fullstendig avhengig av at disse kreftene fortsatt eksisterer et annet sted, noe som gjør at det ikke kollapser umiddelbart, men heller gradvis mister dynamikk.

Begreper som fellesskap og solidaritet brukes for å beskrive denne modellen, og de har en intuitiv appell fordi de peker på samarbeid og gjensidig støtte, men når de kobles til strukturer uten valgfrihet, får de en annen betydning, der deltakelse ikke er et resultat av frivillighet, men av organisering, og der ansvar ikke bæres individuelt, men fordeles administrativt.

Konsekvensen er ikke et dramatisk sammenbrudd, men en langsom forskyvning, der valgmuligheter blir færre, tilpasningsevnen svekkes og utviklingen flater ut, ikke fordi noen ønsket det, men fordi mekanismene som ellers driver frem forbedring er satt til side.

Det som da fremstår som stabilitet, er i realiteten fravær av bevegelse, og det som beskrives som trygghet, er ofte fravær av alternativer, og forskjellen mellom disse tilstandene blir først tydelig når man ser hvordan systemer faktisk forbedres – ikke gjennom beslutninger alene, men gjennom muligheten til å velge annerledes.